I det dunkle vannet rundt Reykjavik lurer noen av verdens største pattedyr. Men her finnes også torsk – i store mengder. Vi prøver lykken til havs sammen med fem av Sveriges fremste kokker. En opplevelse som byr på vilt fiske, i dobbelt forstand.

Reykjavik skinner i solen, men ute på havet er det kaldt – iskaldt. Vinden har roet seg nå, og uten brølet fra båtmotoren er stemningen rolig og avslappet, nesten fredfull.

– Hjelp! Jeg vet ikke hvordan man gjør dette, roper en lys stemme fra baugen.

Det er Matilda. Hun gestikulerer vilt med fiskestangen i den ene hånden. En latter sprer seg gjennom gruppen når hun utstøter et kraftig skrik.

– Ikke mist stangen nå, sier Jennie spøkefullt og lener seg fremover over den sølvfargede stålrekken.

En fra mannskapet kommer til Matildas unnsetning. Vi andre står igjen, bøyd over rekken og med fullt fokus på de mørke bølgene under oss. Noe hvitt glimter til. Deretter går det fort; fra den ene finnen bryter gjennom vannflaten, til den henger der i luften, dinglende fra kroken.

– Åh, utbryter Matilda instinktivt når den skinnende torsken spreller til.

Fredelig? Nei, kanskje ikke. Men spennende? Ja, absolutt. En fisketur på Island i selskap med noen av Sveriges fremste kokker viser seg å by på tre timer med ren underholdning. En suksessoppskrift for meg – skribenten som ikke skygger unna drama.

Det mørke havet som sprer seg, de snødekte fjelltoppene som troner i det fjerne – nei, ikke engang de små, værbitte fiskerhyttene nede ved havnekanten kan måle seg med synet av de fem kokkene om bord. De livlige samtalene og den kjappe jargongen blant våre eventyrlystne matroser – Matilda Ewaldh, Jennie Walldén, Filip Poon, Sebastian Gibrand og Jens Dolk – og den vennskapelige konkurransen dem imellom.

– Hva sier dere, skal vi konkurrere eller? Hvem får opp flest? spør Sebastian utfordrende og fingrer på stangen sin.

Jennie, som nettopp har fått på seg en gul regnfrakk fra båten, takker raskt ja til invitasjonen.

– Vi kjører på, svarer hun begeistret samtidig som resten av gruppen nikker oppmuntrende.

– Let’s go fishing, sier Filip fornøyd.

Det høres kanskje overdrevet ut. Men med Filips ord starter torskestriden som vil utspille seg om bord I båten i løpet av den neste timen. Nord-Atlanterens mest blodige, om du spør meg. "En vanlig dag på jobben", sier de islandske mennene i mannskapet.

Når det er som mest hektisk oppe på dekk, søker jeg til baugen for beskyttelse. Her får jeg – i tillegg til en velfortjent pause – litt alenetid sammen med to av våre hyggelige fiskeguider: Kalli og Jósteinn. Det viser seg at Kalli har vært om bord på båten i bare to uker. Ny som guide – men ikke ny som fisker.

– Men Jósteinn har jobbet mye lenger med fiske enn meg, forteller Kalli på gebrokkent engelsk og nikker mot mannen bak roret.

– Jeg begynte rundt -88 en gang. Så jeg har holdt på i omtrent 34 år nå, legger Jósteinn til.

Jeg spør ham nysgjerrig: Hva er det største han har klart å fange i løpet av alle disse årene?

– Under en slik tur? Godt spørsmål. Det må nok være en kveite som jeg fanget en gang. Den veide nesten 160 kilo, svarer han avslappet.

Samtalen fører oss dypere inn i temaet havet – bokstavelig talt. Kalli og Jósteinn forklarer at havene rundt Island skjuler et stort og rikt dyreliv, med masse fisk å fange. Torsk er vanligst, som også er Islands største råvareeksport. Tusenvis av turister kommer til havnen i Reykjavik hvert år. Noen ganger er det torsken og havfisket som lokker, andre ganger den vakre naturen. Men som oftest er det hvalene. Jeg spør Jósteinn om han noen gang har sett en hval. Han ler høyt.

– Mange, mange ganger. Jeg har sett hval titusenvis av ganger, svarer han med et smil, tydelig fornøyd med spørsmålet mitt.

Jeg forlater mitt skjulested en halvtime senere. På dekk er kampen fortsatt i gang, selv om antall deltakere er noe færre nå. På babord side finner jeg Jens. Han står og ser drømmende mot horisonten. Kanskje har han glemt konkurransen for noen sekunder? Eller har han tatt det kloke valget og trukket seg tilbake? På styrbord side, står Matilda. Hun kikker konsentrert mot mobilskjermen, knipser noen bilder og bøyer seg frem for å inspisere resultatet. Jeg går bort.

– Hvitt flagg allerede? spør jeg spøkefullt og nikker mot fiskestangen som står pent oppstilt mot rekka.

– Haha, ja. Men jeg fikk faktisk opp mange, svarer Matilda stolt med et bredt smil om munnen.

Hun fortsetter:
– Nå er det bare Jennie og Filip igjen. Herregud, denne dagen er helt magisk. Det er så vakkert her.

Sebastian skjærer gjennom fiskefileten med erfaren hånd. Det spisse bladet finner forsiktig veien til beinet og fortsetter nedover, langs ryggen. Med et smell treffer den hvite fileten den rustne risten, og luften fylles med den velkjente duften av grillet mat.

– Nå er jeg faktisk litt sulten. Det får man av å vinne, sier Jennie ertende.

Filip, som til slutt har innrømmet sitt nederlag (og det med knappest margin), smiler bredt til Jennies ord.

– Jaja, nå trenger vi ikke snakke mer om det, svarer han.

På det lille rommet på nedre dekk har det blitt dekket opp til en deilig, nylig fanget lunsjbuffé. Her blir vi servert grillet torsk, ristet poteter og boks-majones. En lunsj som kompletteres med et glass kaldt hvitvin.

– Her kommer det absolutt beste: torsketjake, sier Sebastian og serverer små hvite kjøttbiter på tallerkener rundt bordet.

Jag Jeg tar forsiktig en bit. Smaken er salt, konsistensen myk og akkurat så smøraktig at den nesten smelter i munnen. Det er utrolig godt. "Torskenes fineste del", mener Sebastian. Jeg kan ikke annet enn å være enig med ham.

Når vi setter kursen mot havnen igjen, er vi alle mette og trøtte. Vinden er iskald, selv om solen fortsatt skinner, men det synes ikke å plage noen. Tvert imot ser Jens ut til å virkelig nyte sin plass oppe på dekk – ikke minst sammen med det godt kjølte glasset med sauvignon blanc som han har med seg.

Havet glitrer mens båten glir fram over saltvannssprutende bølger. Bak Jens vaier det islandske flagget – vilt og levende. Plutselig gjør båten en kraftig U-sving, og Kalli kommer ut. De har sett to rygger, forklarer han, ikke langt unna i det hele tatt. Med gassen i bånn styrer Jostéinn oss tilbake ut på havet; vekk fra havnen og ut mot horisonten. Mot finner og torsk – og 10 000 hvaler.