Får, fiske og... massevis av tomater? Med sin vakre utsikt og fantastiske landskap er Island kanskje et av de stedene hvor det er mest usannsynlig at noen av Europas største tomat- og bananplantasjer befinner seg. Likevel er det nettopp det.

Guðríður gnir bladet mellom tommelen og pekefingeren. Ser ettertenksomt på den og lar den så falle i bakken igjen. Deretter fortsetter hun runden i drivhusets tette grøntområder – fra et banantre til et annet.

– Gul banan, blå banan, dvergbanan... Her finner du det meste i bananveien. Vi vet faktisk ikke hvor mange bananvarianter vi dyrker. Eller navnene deres for den slags skyld, sier hun og stopper ved et stort, grønt tre.

Forsker Guðríður Helgadóttir holder til i et geotermisk drivhus på den islandske landsbygda. Her – i den lille landsbyen Hveragerði, rett øst for Reykjavik – driver hun en av Europas største bananplantasjer, under ledelse av Islands landbruksuniversitet.

– Dette er et av drivhusene som universitetet har. La oss ta en titt, sier hun. 

Det føles litt som å være i en tett jungel. Riktignok en glasert en, hvor eksotiske frukttrær er ispedd grå betonggulv og rustne metallrør.

–  Dette er vannrør som bringer inn varm damp fra berggrunnen, forklarer Guðríður.

– Bare vær forsiktig. For de er varme, sier hun i en advarende tone. 

Hun forklarer videre hvordan varmereguleringen i jordvarmehuset fungerer. Den varme dampen fra jorden tas opp i rørene og kjøles deretter ned med kaldt vann. Egentlig på samme måte som varmen reguleres i en dusj.

– Vi gjør det via en datamaskin. Så det er ganske fleksibelt, legger hun til.

Praktisk - men dyrt. Hvis jeg forstår Guðríður rett, er det ikke akkurat gratis å holde det frodige interiøret i sjakk. Skolen har derfor fått tillatelse av myndighetene til å bruke varmen som finnes i bakken gratis. Resten må de ta seg av selv.

Vi følger Guðríður videre inn i drivhuset. Forbi de varme metallrørene, fikentrærne og kaffebønnene. Under blomstrende appelsintrær og svingete vinstokker. For hver ny plante vi passerer, blir nysgjerrigheten min større. Guðríður har så mye å vise og fortelle. Og hun gjør det med en entusiasme som smitter.

– Her har du ville appelsiner, sier hun og stopper opp under et stort tre med små ildgule sitrusfrukter. Hun lar hendene vandre langs grenen til noe som ser ut som et større oliventre.

– Og dette er et kakaotre. Om noen år håper vi å kunne selge vår egen sjokolade, sier hun fornøyd.

Vi forlater det geotermiske drivhuset omtrent en time senere, inspirert og imponert over Guðríðurs arbeid med dyrkingen. I tillegg til å selge kaffe, fiken og annen frukt, høster skolen i overkant av ett tonn bananer i året. Islands beste, ifølge Guðríður.

Denne geotermiske veksten viser seg å være et gjennomgående tema på Island. I hvert fall i området utenfor Reykjavik vi sirkulerer rundt. Islendingene har sin geologiske beliggenhet å takke for det unike varmesystemet; med koordinater som plasserer landet midtveis over bruddet mellom den eurasiske og nordamerikanske kontinentalplaten. For å si det enkelt, betyr denne posisjoneringen at jordens glødende indre er nærmere jordoverflaten enn normalt, og at varmen i den vulkanske bakken kan brukes som energikilde.

Friðheimar tomatfarm, som ligger noen kilometer nordøst for Hveragerði, er intet unntak. Her har Knútur Rafn Ármann og kona Helena Hermundardóttir drevet med geotermisk dyrking siden 1995. Nærmere bestemt: tomatdyrking.

– Velkommen hit. Så glad dere kunne komme, hilser Knútur muntert i det vi går inn i den glass-lukkede tomatlunden hans.

Inne i drivhuset er det varmt og tett. Ikke fullt så fuktig som inne hos Guðríður, men nesten. De lyse lysstoffrørene i taket kaster en gul glød over det åpne rommet. Lyser opp de lange rekkene med symmetriske tomatbusker som er oppstilt midt i rommet. De er flere meter høye. Og pyntet med tomater i forskjellige farger.

– Vi har laget en liten fordrink til dere før lunsj her. Det er vår Jomfru Bloody Mary, laget med grønne tomater. Vær så snill å ta selv, sier Knútur vennlig.

Jeg tar en slurk av drinken og lar blikket vandre langs de frodige buskene. Rød og rund. Gul og avlang. Grønt og lite. De henger der så pent i klyngene sine. Som dekorative julekuler, men dog med omsorg.

– Som du kanskje allerede vet bruker vi jordvarme til å dyrke tomatene våre her inne. Men vi har også noen virkelig spesielle ansatte til å hjelpe, sier Knútur og smiler.

– Biene hjelper oss med å bestøve tomatplantene, forklarer han.

– Vi har rundt 600 stykker som jobber her daglig. Noen av våre «ansatte», legger han spøkefullt til.

Hvor mange tomater hjelper den flittige svermen med å høste på en dag? Et tonn, viser det seg. Og 370 tonn per år. Avlingen selges så videre til dagligvarebutikker rundt om på Island – eller havner på menyen på gårdens lunsjrestaurant.

Fersk, fast, frossen eller flytende form? Hos Friðheimar trenger du ikke velge. Her kan du som besøkende nyte flere forskjellige tomatiserte delikatesser: fra den klassiske tomatsuppen med nybakt brød til den mindre konvensjonelle tomat isen. For ikke å glemme tomatølet.

Det blir både suppe og et glass øl før avreise. Og et stykke ostekake med grønn tomatsyltetøy. Først kommer sødmen – så syrligheten og deretter friskheten. En diskret tomatsmak som passer overraskende godt til den kremete ostekremen og de smøraktige kakesmulene.

Jeg avslutter tomatfesten med noen små stjålne røde. For selv om selvplukking ikke er lov, kan jeg bare ikke la være. Når en ung mann i arbeidsuniform begynner å høste fra en av buskene, følger jeg samme eksempel, om enn i hemmelighet. Jeg puttet raskt en i munnen. To, kanskje tre. Skallet lukkes når den deilige tomatjuicen frigjøres. Den er søt og jordnær – intens og dyp. Vulkanisk.